Det hellige fjellet

Tromdalstinden/ Sálasoaivi er etter tradisjonen et hellig fjell. Hellige fjell fins over hele verden, og hellige samiske fjell finner vi over hele Nordkalotten. Bare ved fjordene øst for Tromsø var det i 1727 registrert 31 hellige fjell.

Samenes gamle religion var animistisk, de trodde at alt i naturen var besjelet og hadde liv. Ved å tilbe eller ofre til naturen, kunne menneskene få hjelp i sitt daglige liv, i fangst og fiske, ved fødsel og sykdom, og til å påvirke vind og vær. Ved å gi gaver til naturens krefter og ånder, ville naturen kunne gi menneskene hjelp og gaver tilbake. Ikke alle hellige fjell hadde offersteder, men de ble vist ærbødighet og respekt. Fjellets form, beliggenhet eller hendelser på eller ved fjellet, kan ha vært årsak til at fjellet ble betraktet som hellig.

Fram til 1942 hadde samer fra Torne Lappmark i Sverige sine sommerbeiter ved kystene i Troms. Vår og høst flyttet de med sine reinflokker fra Karesuando helt ut til øyene utenfor Tromsø. Dette var en av de lengste flytteveiene fra vinterbeitene til sommerbeitene i den tradisjonelle reindriften på Nordkalotten. Sommeren 1867 kom 172 familier med 40 000 rein fra de svenske skogene til havet og sommerbeitene i Troms. Av disse kom 15- 20 000 rein til Tromsø-området, og åtte samiske familier hadde dette året sine sommerboplasser under Tinden. Øverst i Tromsdalen lå det en ganske vanlig boplass. I 1860-årene bestod denne av tre gammer, og her var det reingjerder som ble brukt under melking av reinen.

Reindriftssamen Ola Omma (1923-) har fortalt at folket hans kom med reinflokken midt i juni. Vel framme skulle man hilse på fjellet. De ofret ikke gaver, men de kunne ta av seg lua og noen kunne falle på kne for å be om hell og lykke, god helse, og at de fikk beholde reinflokken og levebrødet. På denne tida var sommerboplassen i Tønsvikdalen. På vei tilbake i september hilste de fjellet igjen, gjerne ved å vinke med luene. Reinen skulle beite i tre døgn under Tinden før de dro videre østover mot Sverige og vinterbeitene. Man skulle gå under og rundt fjellet, ikke for nært, og ikke på fjellet. Ikke en stein skulle flyttes, fjellets ro skulle ikke forstyrres, og det skulle ikke snakkes høyt, joikes eller bannes. Samene hadde respekt for Sálasoaivi, ”man måtte oppføre seg” nær et hellig fjell. Om man glemte å hilse, kunne det gå en ille. I Ommas tid hadde det gått godt både med dyr og mennesker. De snakket ikke mye om dette, men de tok hensyn til fjellet, og de holdt tradisjonen innenfor siidaen. De fortalte det aldri til nordmenn, for da kunne de miste den lykken de var så avhengige av.

Ola Omma understreker at de ritualene som den gangen ble utført ved Sálasoaivi var gamle skikker som ikke hadde noe med den gamle samiske religionen å gjøre.

.Arvid Sveen,